Innlegget leses best på den opprinnelige studentbloggen
– Hva gjør den digitale utviklingen med musikkbransjen?
Den første bærbare musikkspilleren jeg kan huske var søsteren min sin walkman. Den fungerte som en tradisjonell CD-spiller, men den største forskjellen var at den var flat og kompakt slik at man kunne ha den med seg i vesken og høre på musikk hvor som helst gjennom øreklokker. Måten jeg forteller dette på får meg til å høres ut som en som er oppi årene og lengter tilbake til gamle dager. Sannheten er at jeg kun er tjue år, men at jeg i løpet av mitt tjue år lange (korte) liv har rukket å oppleve store endringer innen musikkbransjen.
Den første musikkspilleren jeg selv fikk var en liten mp3-spiller. Mp3-spilleren åpnet for en helt ny verden for meg, nemlig piratkopiering. Det startet med å konvertere musikkfiler fra CD-er til PC-en, for så å flytte filene over på mp3-spilleren. Deretter oppdaget jeg Limewire, et nedlastingsprogram som kan sammenlignes med Pirate Bay. Det Limewire og Pirate Bay hadde til felles var muligheten til å utveksle datatrafikk direkte mellom brukere, og kan derfor betegnes som P2P-tjenester (peer-to-peer). I programmet hadde man mulighet til å søke opp sanger og laste ned filer som andre hadde delt. Lite visste jeg om at der jeg satt og lastet ned den ene sangen etter den andre, begikk jeg kriminelle handlinger…
Hvilken betydning hadde mine forbrytelser for musikkbransjen? Musikk i form av konserter og CD-plater hadde blitt betraktet som privatgoder ettersom det var mulig å ekskludere andre fra musikkopplevelsen. De som ikke hadde billett fikk ikke sett konserten, og dersom en person spilte av en plate, var det ikke mulighet for en annen å spille av den samme platen samtidig. Da musikk-filer ble fritt tilgjengelige på nett, gikk musikk over til å bli et kollektivt gode, og det ble vanskelig for plateselskaper å ta betalt for musikken.
På den tiden da mp3-formatet ble skapt, var fortsatt CD-er plateselskapenes viktigste produkt. Fildeling skapte utfordringer for musikkbransjen, og plateselskapene slet med å opprettholde sin forretningsmodell med salg av CD-plater. The Intitute for Policy Innovation beregnet i 2007 at USA tapte 12,5 milliarder dollar i året, og at 71 000 mennesker mistet jobbene sine som følge av piratkopiering. Piratkopiering ble derfor ikke ansett som et problem som bare omhandlet musikkbransjen, men et problem som omfattet hele samfunnet. Deres svar på problemet var å saksøke og kreve erstatning fra de som kopierte ulovlig materiale, noe som også skulle skremme andre fra å gjøre det samme. Med musikk som kollektivt gode var musikkbransjens utfordring å få lytterne til å betale for musikken.
P2P-tjensestenes potensial for spredning av musikk trekker inn en annen, men svært viktig side av musikkbransjen, nemlig behovet for anerkjennelse. Plateselskapene og artistenes suksess bygges på hvor mange som har kjennskap til musikken. Digital musikkdistribusjon gjør musikkbransjen mer global, og artistene får større mulighet til å gjøre det bra internasjonalt. Tankesettet bak delingstjenester som Limewire og Pirate Bay la grunnlaget for andre P2P-tjenester. I 2008 ble svenske Spotify utgitt, den første musikkstrømmetjenesten som hadde suksess med streaming av musikk over nett. Tjenesten gir ikke lytteren muligheten til å kjøpe eller eie musikk, men man kan kjøpe tilgang til et enormt bibliotek av musikk. Noen år senere ble Wimp, en lignende musikkstrømmetjeneste, opprettet av norske Aspiro. Begge strømmingstjenestene er eksempler på disruptive tjenester, fordi de er innovative tjenester som påvirker eksisterende marked og fører til at bransjen må legge om sin forretningsmodell.
Overgangen fra CD til streaming av musikk har ført til at det ikke lenger er plateselskapene som sitter med makten, men de nye distributørene. Det er disse aktørene som bestemmer hvilke artister og låter som er tilgjengelige og skal synes i deres tjeneste. En utfordring blir å forstå hvordan bransjens forretningsmodell skal tilpasses den digitale utviklingen. CD-salget fortsetter å stupe, men det hindrer ikke økning av musikksalget i verden. Tall fra Global Music Report 2017 viser at den viktigste årsaken til fortsatt vekst er strømmingstjenester. Vi ser at digitalisering har tvunget musikkbransjen til å endre sin forretningsmodell, basert på at forbrukerne ikke lenger eier musikken de hører på, men leier den.
Selv bruker jeg både Spotify og Tidal til å lytte på musikk. Hadde det ikke vært for strømmingstjenestene er jeg ikke sikker på hva jeg ville gjort for å få tilgang til musikk. Hadde jeg nøyet meg med de samme låtene på radiokanalene dag etter dag? Hadde jeg brukt flere hundre, kanskje tusen kroner på å kjøpe album og låter på iTunes? Eller ville jeg tatt sjansen på ulovlig nedlasting? Jeg tror musikk aldri har vært så billig som det er nå. Tenk bare hvor mange album og låter du har fri tilgang til for kun 99 kr i måneden, i forhold til hvor mye du hadde brukt på å kjøpe de samme abumene og låtene.
«Det friksjonsfrie samfunn» av Arne Krokan: Kapittel 1 Inn i den digitale økonomien
https://www.nrk.no/kultur/tjener-fett-pa-strommet-musikk-1.11833085
http://www.ipi.org/ipi_issues/detail/the-true-cost-of-sound-recording-piracy-to-the-us-economy