lukasdunne januar 10, 2019

Innlegget leses best på den opprinnelige studentbloggen

Dette er mitt første blogginnlegg. Spennende, kult og (litt)
flaut. Trodde aldri jeg skulle lage min egen blogg og poste innlegg. Men dette
er en del av det å fordype seg innenfor emnet digital markedsføring, så jeg
skal ta utfordringen med strak arm og med et smil om munn.

Vi hadde vår første ordentlige time mandag 7.1 med Arne
Krokan, han gikk gjennom noen spennende temaer og noen ordentlige tankevekkere.
Vi er på vei inn i en verden ingen kan stoppe, og han presiserte det to-tre
ganger at dette ikke er noe regjeringen vår bestemmer, at sånn her skal det
bli, men det blir mer eller mindre dyttet på oss med Kineserne i anmarsj. Men
når vi snakker om digitalisering vil jeg starte med internett generelt, da
Microsoft lanserte nettleser for Web i Windows i 1995 var det nok mange som
rynket på nesa, og mange som sikkert gjør, for til tider vil jeg si at det er
galskap, galskap i form av hvor mye informasjon de har om hvert enkelt individ.
Skummelt er det også.

Kommer manglende
digitale ferdigheter til å bli vår tids analfabetisme?
En av de større
digitaliseringsutfordringene vi står ovenfor er manglende kompetanse. Uten
tilstrekkelig med kunnskap er konsekvensene å skape nye sosiale underklasser,
både her i Norge og verden rundt. Jo lengre tid som går, desto større blir
avstanden mellom de som klarer å følge bølgen, og de som ikke klarer. For det
er ting som er sikkert her, det er at vi har teknologien, men kompetansen for å
bruke den vil skille de flinke mot de mindre flinke. Et raskt google søk
forklarte at halvparten av befolkningen i Norge har gode digitale ferdigheter,
og i Europa er det bare Danmark og Luxemburg som er bedre. Men de anslo at 22 %
har mangelfulle digitale ferdigheter, som tilsier litt over en million
mennesker, en million mennesker som mangler nødvendige teknologiske kunnskaper,
og her ligger det et lite digitalt klasseskille. Gruppene med svake IKT-
ferdigheter (informasjon- og kommunikasjonsteknologi) domineres av eldre,
fattige og innvandrere. IT-kunnskaper blir i fremtiden avgjørende for å følge
med i arbeidsmarkedet. Både for arbeidstaker og arbeidsgiver. For teknologien
er for alle, ikke for noen få. Vi må få folk på bølgen, eller i hvert fall gi
dem nødvendig med kunnskap og ferdigheter for å «klare» seg.

For hva gjør de eldre? Alt skjer over internett. Hva gjør
hun gamle tanta som skal bestille legetime, betale regning, kjøpe månedskort eller
sjekke busstider. Sånne enkle ting som tar lang tid på den ‘’gamle’’ måten.
Poster man fortsatt giro for å betale regninger? Ikke vet jeg, jeg er 22 år og
aldri vært med på noe slikt, men jeg kan tenke meg at det er mange eldre der ute
som kan slite med enkle små ting og som ikke har den kunnskapen som behøves for
å få en enklere hverdag, eller hjelpen som trengs for den saks skyld. Jeg mener
noe må gjøres for de som har ikke har den kunnskapen når det kommer til det
digitale. Jeg har ikke svaret på det, kanskje jeg skal finne ut :- )

Jeg vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, men
det var noe jeg grublet over etter timen til Arne på mandag. Alt som skjer nå
(noe jeg skal komme tilbake til i et senere innlegg) kan være skummelt, men
fremtiden er spennende. Spennende i form av, hvordan vi skal adaptere oss til
det nye. Endringer er alltid skummelt.