dig2100admin april 27, 2017

Emil Eriksson, produktmanager i Apsis snakket om Onmi-kanaler og hvordan du skal kunne transformere din bedrifts kanalbruk fra data-siloer til en helhetlig kanalbruk fra både fysisk og online drift.  Målet bør være å lage indviduelle kundeprofiler, dermed ikke skille data fra fysisk til online butikk. Det er det som vil kunne føre til suksess med […]

dig2100admin april 27, 2017

Hvor rask er levering i fremtiden? Det kommer til å bli en større differanse i hvordan konsumenter kommer til å bestille fremover. Litt optimistisk å snakke om minutter enda. Kunnskap om sine kunder og hvor raskt skal kundene ønsker varen, er essensielt. Dette kommer an på hvilken bransje man operer i. Før i tiden var 14 […]

dig2100admin april 27, 2017

Kenneth Melchior er Nordensjef i Zalando. Melchior er veldig opptatt av online mote og fremtiden for shopping på nett. Historien bak Zalando suksessen var Google trends, hvor de undersøkte hva forbrukerne søkte på.  Det var ikke mange bedrifter som tenkte på dette som en god business-modell, men på få år hadde de nådd mange kunder […]

dig2100admin april 27, 2017

James Lovell er European Retail Solutions Executive i IBM Commerce. Han snakket om kognitiv handel og  fremtiden utgangspunkt for handel.  Når forbrukerne samhandler, er det ikke med merkevaren eller organisasjonen. Lovell påpekte at vi alle i konferanserommet er forbrukere. Vi samhandler i en rekke plattformer, mobil, sosiale medier og mange fler. Når vi samhandler en […]

dig2100admin april 27, 2017

Foredrag hold av: Anders Skoe, adm.dir Finn.no Finn.no vant nylig, for tredje år på rad omdømmeprisen! Gratulerer så mye. Som Anders selv sa så er omdømme så mye mer enn bare kundeservice, utforming av plattform, salgsmøter, reklame og merkevarebygging. Et omdømme  er summen av alt man gjør som et selskap. En sterk posisjon i det […]

dig2100admin april 27, 2017

Først: Gratulerer så mye til Ole Vinje med ærespris! Ole Vinje har jobbet med netthandel i 20 år, og har derfor vært med på utviklingen. Komplett.no startet med at man lastet ned en PDF og ringte inn for å bestille, i dag jobber de mot å lansere en markedsplass! Markedsplassen Markedsplassen Komplett.no skal lansere skal […]

aklevfoss april 26, 2017

Mange er dypt misfornøyd med Norges skolepolitikk, spesielt avgrenset til karaktersystemet. Barna i samfunnet vårt blir oppdratt inn i en hverdag hvor tall definerer hvor godt de duger til noe. Med lik vekting avgjør dine faglige karakterer i stor grad hva du skal få lov til å gjøre med livet ditt. For mange gjennomsyrer disse tallene fokuset rundt det å lære. Det er fullt forståelig og normalt at man tilpasser seg hvordan samfunnet fungerer i praksis. Problemet oppstår når det blir viktigere å få faglig toppkarakter enn personlig karakter (les: særpreg). For ikke å snakke om forvirringen som oppstår når lærerne dine er uenige om karakterenes viktighet.
Min personlige erfaring
Det startet på barneskolen
For mitt vedkommende sitter første møte med karaktersystemet friskt i minnet. Jeg brukte mine fleste år på barneskolen til å forberede meg så godt jeg kunne på å jage etter de gode karakterene. Vi snakket mye om karakter på skolen, og jeg husker at jeg hadde en følelse av skrekkblandet fryd. Jeg har vært glad i skolen allerede siden første skoledag, og jeg tok dette med karakterer ekstremt på alvor. Jeg gledet meg til å endelig skulle få respons, og kanskje til og med ros, for hva jeg presterte, men jeg var likevel livredd for å ha overvurdert meg selv. Dette mens jeg ennå ikke var stort eldre enn tolv år.
«Jeg var livredd for å ha overvurdert meg selv,mens jeg ikke var stort eldre enn tolv år»
Skrekken forsvant imidlertid raskt da karakterene begynte å komme fra 8.klasse. Jeg fikk rett og slett smaken på toppkarakterene, og digget det siden jeg presterte godt uten egentlig så mye slit. Jeg forstod raskt at jeg var en typisk boknerd med god hukommelse og refleksjonsevne, noe som har vært helt perfekte ressurser i skoleårenes løp. Jeg har enkelt og greit passet godt inn i karaktersystemet, fordi jeg har evnet å mestre alle fag jeg har hatt på en tilfredsstillende måte. Jeg har aldri i løpet av mine 17 år på skolebenken fått en karakter som har ligget under gjennomsnittskarakteren, og det har jeg særdeles blandede tanker om.
«Jeg har aldri fått en karakter under gjennomsnittet…Det har jeg særdeles blandede tanker om.»
Både fornøyd og forbannet
Jeg var kjempefornøyd da jeg gikk ut av videregående, og visste at jeg hadde karakterer gode nok til å komme inn på alle de studieretningene jeg hadde sett meg ut. Samtidig ble jeg i løpet av de tre årene veldig bevisst på at jeg ikke syntes noe særlig om systemet, fordi jeg ikke forstod logikken i det. Jeg forstod ikke hvorfor jeg var nødt til å lære meg matte og naturfag når fagene ikke interesserte meg overhodet. Samtidig merket jeg frustrasjon på vegne av de som fikk drømmene sine gruslagt grunnet fag de ikke mestret  – fag som ikke stod i noen sammenheng med det de interesserte seg for.Man hører om disse tilfellene overalt, hele tiden. Skoleelever er fortvilte fordi gymmen ødelegger drømmen om å studere medisin. Jeg kan godt se fordelen av at en lege er i god fysisk form, men det får da være grenser. 

Karakterene var visst ikke så viktige likevel
Det som ble min historie var at jeg søkte, og kom inn, på statsvitenskap på Universitetet i Oslo. Når jeg ser tilbake i dag, er min eneste forklaring på dette valget at jeg visste det ville bli mye lesing og krevende eksamener. Mye lesning og krevende eksamener for meg betyr bare at det er enda artigere å få en A.Heldigvis klarte jeg å komme til fornuften allerede andre semester. Jeg var på studietur, og fikk øynene opp for jobben som utføres av kommunikasjonsarbeidere. Den turen fikk meg til å innse hva jeg hadde lyst til å holde på med.
Hele mitt liv har jeg hatt en holdning til at karakterer skal tas på alvor. Karakterer forteller andre hva du besitter av kunnskap og evner (dette er selvfølgelig åpent for diskusjon). Det betyr også på den annen side at forholdet mitt til privatskole uten inntak basert på karakterer har vært anstrengt. Da jeg søkte høyere utdanning første gang hadde jeg ikke én privat institusjon på listen over alternativer.
«Jeg tok heldigvis til fornuften, og søkte på privatskole.»
Det satt dermed langt inne da det gikk opp for meg at det perfekte studiet ble tilbudt på privat høyskole. Jeg syntes rett og slett det brøt litt med mine etablerte verdier, skal jeg være helt ærlig.I dag har jeg en helt annen oppfatning. De fordommene jeg hadde mot private høyskoler var kun et resultat av skolesystemets konstante fokus på karakterer. Det gjennomsyret meg, som det sikkert gjør med mange andre også.
Høyskolen Kristiania er det mest suksessfulle valget jeg noengang har tatt
Jeg studerer nå PR- og samfunnspåvirkning ved Høyskolen Kristiania. Skolen har fått meg til å se kunnskap og læring på helt nye måter. For min del var det en ren følelse av lykke å endelig få lov til å konsentrere meg om de fagretningene jeg interesserer meg for, uavbrutt fra andre fag som kjemper om oppmerksomheten.
Det var ikke noe karakterkrav for å komme inn på studiet, og resultatet av det er at man får engasjerte medstudenter som gleder seg til å komme på skolen. Det er ikke alltid slik at de som har det høyeste snittet automatisk egner seg best på enhver studieretning. Jeg holdt på å bli en av dem selv, en av de som studerer noe «vanskelig», bare fordi man har forutsetninger til å faktisk komme seg greit gjennom det. Jeg hadde aldri i verden blitt noen god statsviter, selv om karakterene mine kunne gitt uttrykk for noe annet.
Hvor viktige er karakterer?
Fokus på karakterer de tre første semestrene
Vi får karakterer på Høyskolen Kristiania også, selv om vi ikke trenger toppkarakterer for å komme inn. Jeg må innrømme at jeg dro med meg jaget etter toppkarakterene inn på dette studiet også. Vi har mange forskjellige forelesere å forholde oss til, og det kan synes som om de vekter viktigheten av gode karakterer ulikt også.
For min del har det vært hard og brutal jobbing i 1,5 år. Det kreves mer av meg som student nå enn da jeg gikk på universitetet. Jeg har mer faglig frihet, men mye større ansvar for egen læring og utvikling. Eksamenene stiller høye krav til refleksjonsnivå og evne til å forstå sammenhenger i omgivelsene, så vi er nødt til å følge med. Vi er nødt til å bygge nettverk og dra nytte av dette i skolesammenheng. Det holder ikke å pugge en bok, gjøre seg opp noen halvgode kritiske tanker, og skrive det man husker på et papir før jernteppet tar deg. Med eksamener utformet som for eksempel et case, blir man i større grad vurdert slik man faktisk ville blitt vurdert i en reell arbeidssituasjon, i den virkelige verden.
«Eksamenene er utformet slik at vi blir vurdert på tilnærmetsamme måte som vi ville blitt i en reell arbeidssituasjon.»
Fordi jeg fikk en følelse av at vurderingsformene på dette studiet var såpass solide, har jeg fortsatt å ha et godt forhold til karakterene. Det hadde jeg helt til jeg valgte fordypningsfaget digital markedsføring.
Jeg ble så frustrert!
Allerede i starten av denne vårens semester begynte maset. Maset om at karakterer ikke var så viktig, at det å fungere på arbeidsplassen trumfer toppkarakterene dine når som helst.Det er en ærlig sak det. Det er sikkert mye rett i dette også.
Det som gjorde meg så frustrert, og som faktisk førte til at jeg mislikte faget sterkt de første månedene, var at jeg fikk A på første eksamen. Det er et krevende emne jeg tar dette semesteret, og «kun de med best resultater fra første året kommer inn». Derfor ble jeg så lykkelig at jeg skalv i lang tid etterpå da jeg innså at jeg hadde forstått det det var forventet at jeg skulle forstå.
Da jeg kom tilbake var det ikke noe ros å få til de som hadde gjort en særdeles god innsats. Det jeg ble møtt med var en foreleser som (subjektivt tolket) hyllet C-studentene, fordi disse var best rustet til et godt arbeidsliv. Jeg ble frustrert og lei meg fordi jeg selv kombinerte studier og jobb, og lyktes på begge områder. Å få høre at det egentlig var unødvendig at jeg hadde fått den A-en førte til at jeg stakk gråtende hjem fra skolen. Her hadde jeg jobbet «ræva av meg» for å lære mest mulig og vokse mest mulig både faglig og personlig på en gang, også fikk jeg høre at det egentlig ikke var så vanlig.
Det må være rom for de som kan og ønsker å gjøre begge deler
Det kommer til å bli forvirrende og slitsomt for nåværende og fremtidige studenter om de må befinne seg i en drakamp om hva som er viktigst av karakterer og «arbeidsevne». Det må være rom for at både karakterer og «faktiske evner» kan leve side om side i balansert harmoni.
Jeg liker karakterer!Karakterer er helt konge det, om man bare tar seg bryet med å gjøre det riktig. Gode karakterer burde være en motivasjon gjennom å faktisk gjenspeile hvor godt rustet du er for yrket du ønsker deg.
Karakterer funker når de faktisk reflekterer hva du kan! Forutsetningen må jo da være at vurderingene av hva du kan foregår på riktig måte. Om man skal få karakterer kun basert på prøver slik de foregår i den norske skolen, vil det i beste fall bare fungere som en prediksjon av dine evner, og gjerne en dårlig prediksjon også.
Så hvorfor er systemet slik det er?
Dette finnes det nok mange både gode og mindre gode svar på. Spørsmål som dette befinner seg utenfor hva jeg føler jeg kan reflektere rundt. Det eneste jeg tenker, er at jeg gjennom årene har hørt forklaringer jeg ikke helt synes holder mål. Eksempler på det jeg føler går igjen er:
«Barna skal teste ut alle fag fordi de umulig kan vite hva de vil jobbe med»
Dette er en vanskelig en. Jeg vet jo selv at jeg har endret retning mye senere i livet enn i ungdomsskolealder. Likevel tror jeg det må finnes bedre løsninger der ute. Man gjør seg som regel opp en tanke om hva man liker og hva man kunne tenke seg å jobbe med allerede i ung alder, gjerne etterhvert som man finner ut hvilke fag man liker best. Er det likevel nødvendig at man ALLE må ha SAMME fag i hele 10 år, i tillegg til mange fellesfag og begrensede valgmuligheter i 3 år. Er det en god løsning for å hjelpe barn og unge med å stake seg ut en retning i livet? Og er det for eksempel hensiktsmessig at man regner dette karaktersnittet på akkurat samme måte til alle opptak til offentlig høyere utdanning? Er det egentlig noe poeng i at gymmen teller like mye som valgfaget i rettslære om man søker rettsvitenskap?
Det finnes ingen gode alternativer
Det finnes alltid bedre måter å gjøre alt på. Det er en grunn til at Norge ikke havner på toppen av de landene med best skolesystem i verden. Det må finnes et bedre skolesystem enn det standardiserte. For hva godt får vi som samfunn ut av en holdning som dette:

Jeg er ikke politiker, og jeg vet at dette er et tema det diskuteres fram og tilbake om, så dette er ikke et innlegg som beskylder noen for ikke å gjøre jobben sin.Men jeg er student, og jeg kommer til å bli frustrert om mitt fokus på gode karakterer var forgjeves.
Jeg er heldigvis såpass klar over verdien av egen læring, at jeg trøster meg godt med at jeg faktisk lærer noe ved å jobbe bittelitt mer enn minstekravet.
«Det jeg lærer av å skrive meg til en A istedenfor en Cvil jeg faktisk mene og tro gir meg kunnskap jeg kan omsette til godt arbeid i yrkeslivet.»
PR-professor Peggy Brønn sa det ganske bra til Kampanje.no for to år siden:
«Å si at karakterer ikke teller er hodeløst. Du må forstå faget, og den eneste måten man vet om du har gjort det er nettopp gode karakterer. Andre holdninger er med på å latterliggjøre karakterer, som rett og slett er dårlig gjort.» – Peggy Brønn
Jeg vil gjerne høre andre studenters, og arbeidsgiveres, synspunkter på karakterer. Legg igjen en kommentar med dine tanker!
/ Annsofi Klevfoss

dig2100admin april 26, 2017

Digital Markedsføring tar for seg mange temaer i løpet av vårsemesteret. Mange av temaene er egne fagfelt, så vi får bare en smakebit på hva som finnes der ute i forelesning. Poenget med dette er at vi selv setter oss inn i de temaene og fagfeltene vi ønsker å lære mer om. Gjennom forelesninger, innleveringer og […]

aklevfoss april 25, 2017

Hvorfor bruke tre måneder på noe du kan få gjort på fem dager? Mange virksomheter befinner seg i komplekse omgivelser, hvor det ofte oppstår utfordringer, problemer eller nye muligheter det må finnes en løsning på. Ofte blir denne prosessen svært langvarig, noe som i bunn og grunn er ganske meningsløst og unødvendig. I dette innlegget skal jeg presentere prosessmodellen Design Sprint, utviklet av Google Ventures, og benyttet av mange av de der ute som arbeider smart.
Design Sprint – Hva og hvorfor?
Design Sprint er enkelt forklart en modell man kan følge for å jobbe mye raskere enn man mest sannsynlig vil gjøre uten denne. Det er i hovedsak utviklet som en modell for innovatører og utviklere, som et verktøy for å komme raskere frem til utviklingen av prototyper.
Design Sprint modellen tar for seg rommet mellom design og læring – fra å validere ideer til å teste ut som en idé er verdt å utvikle videre. Helt konkret går man fra idé til prototype på 5 dager:

Hva er ideen bak Design Sprint modellen?
Tanken bak denne modellen er at man skal jobbe intensivt og dedikert over en kort tidsperiode (5 dager), etter en forhåndsbestemt struktur som bildet over illustrerer. Illustrasjonen viser oppgavefordelingen de ulike dagene gjennom uken, på mest produktive måte.
*Mandag: Denne dagen disponeres til å virkelig sette seg inn i utfordringen man står overfor. Hva skal man faktisk finne en løsning på? Et vanlig problem for mange virksomheter er at de gaper over for mye. Bruk denne dagen til å tydelig avgrense problemet man skal løse, og lage et kart/tankekart over veien fra utfordring til løsning.
Forstå problemet:*Problem – > Mange ulike faktorer som må kartlegges og knyttes sammen – > Løsning*
*Tirsdag: Dette er en dag for å være kreativ. Disponer hele denne dagen til idémyldring og kreativ tenkning. Det viktigste denne dagen er at alle foreslår ulike løsninger, og lager eksakte tegninger etc. som illustrerer løsningene. Ofte er det de som er mest stille som har de bedre løsningene på problemer, mens de som roper høyest ikke alltid har de beste ideene. Man ønsker ikke å havne i den situasjonen at man velger en helt grei løsning fordi det var denne som ble hørt. Derfor er rådet at alle er nødt til å skrive ned eller tegne ideen sin, og at de presenteres samlet på lik linje med hverandre. Man trenger ikke være noe kunstner for å mestre dette, her ser du en idépresentasjon av en mobilapp i denne fasen av «Design Sprint-uken»:

*Onsdag: Denne dagen skal man bestemme seg for en løsning man skal gå for. Dette kan høres ut som en enkel oppgave, men denne dagen er ofte den som er lengst og mest utfordrende. Det å komme opp med ideer en én ting – det å skulle forkaste ideer og sitte igjen med én idé, er noe ganske annet. Mange vil nok ønske å forsvare sine ideer til løsninger, og kanskje kommer man på en enda bedre idé dersom man plukker noe fra en idé og fjerner noe fra en annen. På en dag som dette er det viktig at alle er tilstedeværende og engasjerte.
*Torsdag: Prosessen ved å utforme en prototype kommer mye an på hva slags produkt eller tjeneste man har med å gjøre. Det viktigste er at man skal belage seg på å gjennomføre dette i løpet av én dag. Ofte er det apper som skal utvikles, og da finnes det mange ulike måter å lage prototyper på. For eksempel kan man lage klikkbare prototyper av apper i verktøyet Keynote, som de fleste Mac-maskiner kommer utstyrt med. Det behøver ikke være vanskelig. Noe man derimot virkelig bør tenke på denne dagen, er at prototypen skal testes av reelle potensielle brukere dagen etter.

*Fredag: Siste dag! Prosessen avsluttes med at prototypen testes på testpersoner som er fysisk tilstede. Målet er at utenforstående potensielle brukere skal ytre sin objektive vurdering av brukervennlighet og nytte. For å få mest mulig informasjon ut av denne aktiviteten, kan det anbefales at de ulike gruppemedlemmene innhenter ulike typer informasjon. En kan for eksempel ha ansvar for utspørring av testpersonen underveis eller etter testingen, mens en annen oppgave kan være å følge med på hvordan personen angriper og bruker prototypen/løsningen. Det å faktisk være vitne til hvordan en person bruker produktet eller tjenesten din kan gi deg svært verdifull informasjon for videre forbedringer.
Hvorfor Design Sprint?
– Lang responstid og uengasjerte gruppemedlemmer
I arbeidslivet og den virkelige verden blir ofte prosessen mot å finne løsninger kronglete. Man starter gjerne med en idé, som man leverer inn til vurdering, før man så får tilbakemelding – noe som kan ta lang tid dersom ikke alle vier like stor oppmerksomhet til oppgaven. Man har med mennesker å gjøre, og mennesker har den tendensen at de prioriterer å rette fokus og engasjement mot det de har en egeninteresse av, som for eksempel følelse av eierskap til oppgaven. Det kan fort oppleves frustrerende og demotiverende å skulle arbeide mot å løse et problem om man føler man er den eneste engasjerte.
Så hva skal man gjøre?
Å løse problemer med nye kreative løsninger krever menneskelige ressurser. I massevis. I tillegg kreves det at den gruppen mennesker som er satt på oppgaven innehar de riktige egenskapene og evner god koordinering innad i gruppen. Derfor er man nødt til å gjøre en god jobb når man setter sammen dette teamet.
«Prosjekter som strander gjør ofte det grunnet mangel på eierskapsfølelse til prosjektet»
Det må aldri undervurderes hvor viktig det er for resultatet at de som utfører jobben føler eierskap til det de gjør. Det bør stå som en gylden regel hos alle ledere som ønsker å løse utfordringer på en effektiv og god måte. Mennesker er forskjellige fra hverandre også, selv om vi på mange områder er forutsigbare. Det er viktig å være bevisst på at man både vil oppleve medarbeidere som aktivt tar del i prosjektet, og dermed får en eierskapsfølelse, og medarbeidere som ikke er like frempå, og som kanskje trenger å bli motivert utenfra. Uansett hvordan gruppemedlemmene bygger opp eierskapsfølelse til prosjektet, er det viktigste at de sitter med denne følelsen når «Design Sprint-uken» begynner.
Design Sprint fungerer! – En kort suksesshistorie
«Dette har vi snakket om i 3 år – og nå har vi løst utfordringen i løpet av 5 dager!»
– En suksesshistorie for Evo, sitat av Hanne Birgitte Arntsen

Vi hadde gjesteforedrag av Hanne Birgitte Arntsen, som fortalte om suksessen treningssenteret Evo erfarte ved bruk av Design Sprint. Sitatet overfor oppsummerer kort, men sterkt og tydelig, hvordan Design Sprint modellen fungerte for dem.Kort fortalt var utfordringen til Evo at de er et ubemannet treningssenter, som slet med å finne gode løsninger på medlemmenes tilgang til senteret, samt at det var vanskelig å få tak i nye medlemmer. De benyttet modellen til å skissere et kart med medlemmenes kundereise fra start til slutt, etter at de hadde definert problemene, og kom på denne måten frem til hva konkret de måtte finne en løsning for. Dette problemet ble løst av en gruppe på 8 personer, som alle satt på ulike kompetanseområder, og som viet sin fulle oppmerksomhet til prosjektet i 5 dager.De klarte å innhente mer informasjon og oversikt over situasjonen til Evo, enn ledelsen i Evo hadde klart å gjøre på egenhånd over 3 år – og de utviklet en løsning på problemet i samme slengen. Løsningen i dette tilfellet var en app som skulle gjøre inngangen til senteret enklere for kunden, i tillegg til forenklet booking av personlig trener, som de fant ut at var svært ettertraktet blant medlemmene.
For Evo sin del kan man oppsummere Design Sprinten på denne måten:

Kostnadseffektiv prosess
Tidsbesparende(!)
Ga følelse av eierskap, og dermed dedikasjon/motivasjon
Førte til idévalidering
Sørget for faktisk gjennomføring

Bacheloroppgave på 5 dager
Man kan begynne å leke med tankene rundt denne modellen, om hvor mange bruksområder den kan ha. Modellen er blitt suksessfullt benyttet innenfor alt fra kreftforskning til nettløsninger og utvikling av roboter.
Når det bevises at store bedriftsmessige problemer kan løses på 5 dager – hvorfor skal ikke dette være mulig for en bachelorgruppe?
Et viktig sitat å huske på og ta med seg inn i store og utfordrende prosjekter er følgende:
«Done is better than perfect!»
Det finnes så mange perfeksjonister der ute (jeg er en av dem selv), som sjeldent blir helt fornøyd med eget arbeid, og som alltid tenker at det kan gjøres litt bedre bare jeg jobber én time til.. og én time til.. og én time til…. Du skjønner hvor jeg vil.Som oftest bør man høre på den første magefølelsen som dukker opp, også når det kommer til viktige avgjørelser som en bacheloroppgave.
Jeg vil påstå man kan bruke Design Sprint som en modell for hvordan man går løs på en bacheloroppgave, selv om jeg ikke har skrevet bachelor enda selv. Det synes logisk at man avgrenser en problemstilling man skal finne en løsning til, før man kartlegger hele det store bildet rundt temaet, før man finner ut konkret hva slags løsning man skal finne. I den rekkefølgen.
Om ikke dette er på plass før man begynner med idémyldringen, vil jeg se for meg at strukturen lett forsvinner og det blir mye rot og lite forankring i selve problemet.
Her er et eksempel på «Bachelor Design Sprint (første dag)«:Stor takk til Simen Ellevset for illustrasjon. (www.simenellevset.no)

Jeg håper dette innlegget har gitt deg en god innføring i Design Sprint modellen, og at du sitter igjen med motivasjon til å jobbe kreativt og effektivt i fremtiden!

Jo!  Du har faktisk tid til å skrive deg til toppkarakteren.Du må bare følge riktig struktur, og«Implementere som et helvete»- sitat Karl Philip Lund
NB!Jeg anbefaler ikke å skrive bacheloroppgaven siste uke før innlevering.Det gjøres isåfall på eget ansvar.*Dersom noen derimot skulle lykkes med dette vil jeg gjerne høre deres erfaring..!
/ Annsofi Klevfoss
Kilder:All faglig innsikt benyttet i dette innlegget er hentet fra Hanne Birgitte Arntsens foredrag ved Høyskolen Kristiania . Øvrige refleksjoner er mine egne.