Innlegget leses best på den opprinnelige studentbloggen
Mitt første innlegg er en oppgave gitt fra foreleser Arne Krokan som handler om å fortelle om noe jeg synes var interessant fra første forelesning. Jeg hadde flere ulike temaer som jeg ble fascinert av, men det jeg synes var mest interessant er det nye fenomenet Social Credit System.
Systemet er noe Kineserne ønsker å innføre for å enklere gjøre en vurdering av mennesker når det kommer til betaling og ulike goder. Måten de skal gjennomføre dette er ved å hele tiden overvåke hva vi gjør. Ut fra handlinger overfor medmennesker og hvor vi handler varer vil vi få en score. Denne scoren er med på å avgjøre hvor mye en får i lån, om vi får lov å kjøpe dyrere og viktige varer, de kan også bruke den for å bestemme om vi skal få reise kollektivt. Scoren vil endre seg etter hva du gjør, er det noe positivt vil scoren høynes og motsatt om du gjør noe negativt. Omgås du med flere som har dårligere score enn deg vil disse også trekke deg ned.
Fra før av måles vi i Norge på en del områder, eksempelvis; når det kommer til lån sjekker banken om vi betaler, og hvilken økonomi vi har. Mens når vi søker ulike jobber eller studier sjekkes rullebladet for fri vandel. Dette er områder som vi er vandt med sjekkes, og man forstår viktigheten av det. Men å skulle trekke inn venner, nettverk, hvor du handler og hva du gjør er å blande seg litt for mye.
Nevnt i en artikkel skrevet av Jun Liu, lektor ved Københavns Universitet, er også bedrifter en del av denne planen. Disse skal måles på samme måte som individer. Kineserne tenker at denne måten å måle bedrifter på vil fremme en økonomisk vekst.
Den økonomiske veksten vil være positiv om den gagner alle. Slik dagens system fungerer kjempes det mot strenge regler fra bank som diskvalifiserer yngre, studenter, nyutdannede og mellomstore bedrifter i å låne kreditt. Dette er fordi det er mangel på kredittinformasjon. Ved bruk av Social Credit System har jeg troen på at det vil bli enklere for disse utsatte gruppene å ta opp lån. Ved å oppfylle ulike krav som gis for å få god score, kan disse utnytte samme godene som de rikeste i Kina gjør i dag.
Det som fascinerer meg er hvordan dette kommer til å utvikle seg til å bli et sosialt spill. Fordi alle vil være opptatt av å ha høyest mulig score kan man oppleve at man ikke er seg selv, man blir til noe man egentlig ikke er og er venner med mennesker man normalt ikke ville vært med. Tanken rundt systemet er veldig smart, men jeg tror ikke menneskeheten vil ha godt av å ta del av et sosialt system som dette.
Personlig stiller jeg meg kritisk til tankegangen om hvordan scoren skal gis. Jeg tror ikke mennesker har godt av å bli målt på så mange områder, ihvertfall ikke når utfallet kan bli såpass alvorlig at du ikke får reise dit du ønsker, komme inn på skolen du vil eller får sparken for scoren ikke er god nok. Ideen i seg selv er god, og det kan være en fin plattform å samle alt på, slik at ikke ulike organer trenger å sjekke ulike registre hver gang. Det ville vært bedre om alt var samlet på en plass.
Artikler som er brukt:
«Is China’s social credit system really the dystopian si-fi scenario that many fear?» av Jun Liu
«Spend “frivolously” and be penalized under China’s new social credit system» av Nadra Nittle